Jeg er ikke frisk

Det har vært mye skriverier om de skjulte sykdommer i det siste.Mennesker som med med det blotte øye ser friske og raske ut, ingen fysiske symptomer. Disse blir lett kategorisert som snyltere og arbeidssky.

Jeg er en sånn. Jeg trener, til dels hard, jeg er livlig, til dels glad, og jeg elsker å småsludre med alle og ingen.

- Ja, noen ganger er det sånn. Noen ganger.

Andre dager sitteligger jeg i sofaen med fjernkontrollen og zapper mellom dagens dårlige tilbud,. Det eneste jeg orker er å feie over gulvet og rydde kjøkkenet. Og så lufte Bikka da, det må jeg jo bare. Da kjeder jeg vettet av meg, men får ikke til  å gjøre noe med det.

Angst og depresjon synes ikke. De er lette å gjemme bak litt sminke, et tilgjort men pent smil, "ja, det går så bra så". Dessuten følger det et digert stigma med å være psykisk syk. Sier og skriver i 2012. Det er skammelig.

Og ja, man skammer seg, skammer seg over alt man ikke orker, skammer seg for ikke å klare å jobbe, skammer seg hver gang noen spør hva du jobber med og skammer seg når man ser hvor effektive og oppegående andre mennesker er. Å skamme seg forsterker depresjonen.

Jeg har fått medisiner. Igjen og igjen og igjen. Jeg har gått i alle terapiformer man kan tenke seg (nesten), jeg har prøvd å ta meg sammen, tenke positivt,  være glad i meg selv som jeg er.

Det funker ikke . En person med en psykisk lidelse er ute av evne til å ta seg sammen.

Legestanden (les fastlege) har ingen svar. "Det må vel bare være sånn,det er nok ikke vits i å bytte medisiner siden de fungerer på samme måte." Og "Det er ikke noe spesielt med deg". Selvfølgelig er ikke alle leger slik, det store flertall er nok leger som bryr seg om pasientene sine.

En dag møtte jeg en gammel venninne som jobber innenfor helsesektoren. Hun anbefalte meg å prøve et annet merke, medisiner som ikke bare var antidepressiva, men også gjorde med oksehunger (som jeg har i perioder). Jeg tenkte, jeg har jo ingenting å tape, så jeg gikk til fastlegen min med bestillingen. Han var noget tvilende, men jeg fikk resepten.

En uke senere sto jeg plutselig opp kl. 0700,frisk og rask og klar for dagen.Jeg satt lenge og koste meg med morgenteen min, og ca. 0900 var huset ferdigkattevasket! Jeg var glad, jeg kysset kona mi 10 ganger minst og "jeg elske deg og elsker deg og elsker deg". Det er lenge siden jeg har følt det sånn.

Jeg har aldri hatt som mål å være lykkelig hele tiden. Jeg har bare ønsket meg å ha det sånn passe bra. Passe bra er helt okei.

Hva vil jeg med dette skrivet.Jeg vil at alle som sliter skal kreve av sin lege å bli hørt. Jeg vil slippe å høre at jeg nok kunne jobbe hvis jeg ville. At jeg mottar stønad jeg ikke er berettiget til,Det ingenting i verden større enn mitt ønske om å kunne jobbe. Jeg har forsøkt flere ganger, og har måttet gi tapt.

Og jeg vil fram fra mørket, Jeg sier ikke lenger at jeg har fibromyalgi når noen spør hva som feiler meg, jeg sier ikke lenger at jeg er mellom jobber når noen spør meg hvorfor jeg ikke jobber.Jeg sier:
"Jeg har en psykisk lidelse som gjør meg arbeidsufør". Jeg er lei av å skamme meg,Jeg vil ikke mer!