Jeg er ikke frisk

Det har vært mye skriverier om de skjulte sykdommer i det siste.Mennesker som med med det blotte øye ser friske og raske ut, ingen fysiske symptomer. Disse blir lett kategorisert som snyltere og arbeidssky.

Jeg er en sånn. Jeg trener, til dels hard, jeg er livlig, til dels glad, og jeg elsker å småsludre med alle og ingen.

- Ja, noen ganger er det sånn. Noen ganger.

Andre dager sitteligger jeg i sofaen med fjernkontrollen og zapper mellom dagens dårlige tilbud,. Det eneste jeg orker er å feie over gulvet og rydde kjøkkenet. Og så lufte Bikka da, det må jeg jo bare. Da kjeder jeg vettet av meg, men får ikke til  å gjøre noe med det.

Angst og depresjon synes ikke. De er lette å gjemme bak litt sminke, et tilgjort men pent smil, "ja, det går så bra så". Dessuten følger det et digert stigma med å være psykisk syk. Sier og skriver i 2012. Det er skammelig.

Og ja, man skammer seg, skammer seg over alt man ikke orker, skammer seg for ikke å klare å jobbe, skammer seg hver gang noen spør hva du jobber med og skammer seg når man ser hvor effektive og oppegående andre mennesker er. Å skamme seg forsterker depresjonen.

Jeg har fått medisiner. Igjen og igjen og igjen. Jeg har gått i alle terapiformer man kan tenke seg (nesten), jeg har prøvd å ta meg sammen, tenke positivt,  være glad i meg selv som jeg er.

Det funker ikke . En person med en psykisk lidelse er ute av evne til å ta seg sammen.

Legestanden (les fastlege) har ingen svar. "Det må vel bare være sånn,det er nok ikke vits i å bytte medisiner siden de fungerer på samme måte." Og "Det er ikke noe spesielt med deg". Selvfølgelig er ikke alle leger slik, det store flertall er nok leger som bryr seg om pasientene sine.

En dag møtte jeg en gammel venninne som jobber innenfor helsesektoren. Hun anbefalte meg å prøve et annet merke, medisiner som ikke bare var antidepressiva, men også gjorde med oksehunger (som jeg har i perioder). Jeg tenkte, jeg har jo ingenting å tape, så jeg gikk til fastlegen min med bestillingen. Han var noget tvilende, men jeg fikk resepten.

En uke senere sto jeg plutselig opp kl. 0700,frisk og rask og klar for dagen.Jeg satt lenge og koste meg med morgenteen min, og ca. 0900 var huset ferdigkattevasket! Jeg var glad, jeg kysset kona mi 10 ganger minst og "jeg elske deg og elsker deg og elsker deg". Det er lenge siden jeg har følt det sånn.

Jeg har aldri hatt som mål å være lykkelig hele tiden. Jeg har bare ønsket meg å ha det sånn passe bra. Passe bra er helt okei.

Hva vil jeg med dette skrivet.Jeg vil at alle som sliter skal kreve av sin lege å bli hørt. Jeg vil slippe å høre at jeg nok kunne jobbe hvis jeg ville. At jeg mottar stønad jeg ikke er berettiget til,Det ingenting i verden større enn mitt ønske om å kunne jobbe. Jeg har forsøkt flere ganger, og har måttet gi tapt.

Og jeg vil fram fra mørket, Jeg sier ikke lenger at jeg har fibromyalgi når noen spør hva som feiler meg, jeg sier ikke lenger at jeg er mellom jobber når noen spør meg hvorfor jeg ikke jobber.Jeg sier:
"Jeg har en psykisk lidelse som gjør meg arbeidsufør". Jeg er lei av å skamme meg,Jeg vil ikke mer!

Livets paradoks

If your goal in life is to fail... and you achieve that goal... have you then failed or succeeded ?

(Geir Rune Hjelén)

Jeg er blond

Ja, jeg er blond. Og da snakker jeg ikke bare om den - ikke helt naturlige - hårfargen, ei heller bare om mitt tomme, tankeløse hode.Jeg liker å fnise. Jeg liker å leke. Jeg liker å være litt "dum" og barnslig. Og noen ganger er jeg faktisk bare ikke helt med. Jeg liker også hårfargen min. Den kler meg. Jeg er forfengelig.

Jeg er også ganske oppegående. Intelligent. Reflektert. Ikke så aller verst helt blåst, egentlig.

Vanligvis har jeg også et godt språk...


Stereotyper er kjedelig!

Jeg hater deg!

Jeg hater deg!

Hat er en sterk følelse, kanskje den sterkeste vi har. Og det er det den er, en følelse. Vi sier «Jeg hater deg!» når noen har såret oss. «Jeg hater deg! Jeg skulle ønske du var død!» sier tenåringen til foreldrene. Og «Jeg hater skolen, læreren, jeg hater gym, jeg hater matte!» Vi hater bilister, vi hater syklister, vi hater fotgjengere.

Noen hater homofile. Noen går så langt at de påstår at Gud hater homofile. Noen går enda lengre og vil at homofile skal forsvinne fra denne jord. Det er forøvrig mange Gud hater, skal vi tro haterne.

Hat har mange ansikter. Noen er redd for det ukjente og fremmede. Redd flyktninger, rom-folk, muslimer, kristne, religion generelt, ateister. Noen er rasende på staten og hater den. Noen er redd for sine egne følelser og hater de eller det som framprovoserer dem. Og noen hater det meste.

Hat er en naturlig følelse, vi har et spekter av følelser, positive og negative, og hat er en av dem.. Og det ingenting i veien med å føle hat. Det er når hat gir seg uttrykk i handling vi er på ville veier.

Hevn. Vi hater noen og vi vil ha hevn for det de har gjort oss. Hevn for 9/11, hevn for 22/7, hevn for at vi har mistet noen. Hat kan føre til mishandling, drap, og endog krav om dødsstraff.
I USA sitte det en mann på death row,en mann som er psykisk utviklingshemmet, fordi man har behov for hevn. For at de pårørende og samfunnet skal få såkalt «closure».

Vi hater også land. Land som ikke har samme styresett som oss. Land som har andre kulturer, annet syn på kvinner, annet syn på livet. Land som kanskje er i ferd med å utvikle kjernefysiske våpen. Hat som er lik redsel – igjen.

Vi hater så mye at vi er villige til å drepe leger som foretar abort – i Guds navn, selvfølgelig. Vi hater så mye at vi er villige til å drepe mennesker med en annen tro enn oss. Vi hater så mye fordi ikke alle vil være som oss.

Hat er en sterk følelse, en helt grei følelse, Alle føler hat i en eller annen sammenheng. Det er greit.. Vi kan snakke om det, kjenne det, diskutere det. Men å handle på det, det skal vi aldri!


(03.08.2012 mbhisaksen)

Det går likar nå

Jeg reåpner herved bloggen min. Hvordan den blir er jeg ikke sikker på ennå, det blir ett innlegg av gangen. Men formen er på topp, og engasjementet har aldri vært bedre. Eller verre, etter som man ser på det.

Takk til alle som har vært der for meg i en ganske vanskelig periode. Det er bra nå!

Leonard Cohen on Q TV (CBC exclusive)

Dette er ikke et julebrev!

En liten ny kommentar i bloggen min, så får jeg lyst til å skrive litt. Takk, Marilyn.

Få se, hva har skjedd siden sist? Veeel, Beistet ankom huset en gang i september:

Han er fortsatt vilter og bjeffete, men utrolig kosete og godgutt også. Jeg tør ikke lufte ham alene, han er for sterk og jeg har ikke kontroll på ham. Vi skal på kurs i januar...

Stålull og Mykull døde fra oss for bare en uke siden, Mykull døde naturlig, og vi ville ikke vente til Stålull døde av lengsel. Vi savner dem, spesielt når jeg skjærer grønnsaker og ikke hører piping fra kontoret. Peik er helt fra seg over at de er borte, han pleide å stå og gjete dem...

Min eldste niese har blitt 20, driver med teater og teater og teater og har fått foten innafor miljøet på en måte man bare må bøye seg i støvet for...

Her er hun bare 6 ellernoesånt år og leker kontor. Hun drev med teater allerede da, både på fritida og sånt til vanlig...

Min yngste niese er bare dødskul, hun skifter form og farge etter - ja, ikke årstiden akkurat, mer etter humør.

Og ikke minst er hun artistisk. Hun jobber nå som assistent for en musiker,og etter hva jeg hører lærer hun å synge også. *Stå på, søta!*

Nevøen min, Teodor, er godgutten. Snill og fornuftig og kosete. Han har begynt på ny skole i år og det går fint.

Og han er veldig glad i fotball og aktiviteter. Ordentlig guttegutt.

Jeg har slanket meg, og lagt på meg, vært litt dårlig og litt frisk. Har hatt masse sosialt gøy med nye venner og gamle venner. Et par hytteturer jeg sent vil glemme (takk, Trond).

Finnskogen i (jeg tror det var) august.

Nå er jeg mest opptatt av trening og kosthold. Det tok litt av til å begynne med, men man justerer seg jo etterhvert.

Min elskede

*bilde*

(hun vil ikke)

kjører meg til og fra trening, til og fra terapeut, til og fra tog - og er like skjønn mot meg i dag som hun alltid har vært. Noen ganger klager hun over at jeg ikke har lappen - forståelig nok. Men jeg slipper å gå ned på senteret i over 20 kalde, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har ikke malt siden sist, og det er igrunnen litt dumt siden jeg nå har masse maling og annet utstyr. Men... Ting må komme litt av seg selv også, det er jo julegavetid nå, så kanskje...

Og jula, da. Jula. Vi stresser ikke, jeg går rundt og kikker i billigbutikkene - vi har fått en dødskul sjappe på senteret med masse 60-70 talls ting og tang. Som innehaveren sa: "Jeg prøver å ha alt ikke -nille har" Og tenker over hvem jeg har lyst til å gi hva. Innkjøp blir det uansett ikke før julelønna...

Jeg ønsker meg ordentlig rettetang. Sånn dødsdyr en. Det har jeg ønsket meg i to år...

Jeg er mye sammen med kjempebestevenninna mi, Anne-Britt

som jeg har kjent siden jeg var 16. Vidunderlige menneske!

Nå sitter jeg med et glass rauvin - noe man jo fortjener etter en hard treningsøkt! I dag var det tøft, hver eneste bevegelse gjorde vondt. Men jeg tvang meg gjennom to runder og tilhørende 20 min. utstrekking. Godt for samvittigheten og sjela etterpå. Go 'Innersvingen' på Sørumsand!

Kattene da (her representert med Pi). De er ikke så fornøyd med Beistet i huset, men har fått sitt spesielle sted på kontoret der han ikke kommer inn.

Livet er stort sett ikke så verst. Jeg leser og ser nyheter og gremmes. 'Big Bang Theory' og 'Nissene på låven er et must', og dessuten er jeg forelsket:

http://www.youtube.com/watch?v=OSSjYFPTRAQ&feature=related

Sangen, mannen, serien. Joa, jeg er fortsatt fjortis i sjela. Det er noe som aldri forandrer seg...

Vi snakkes.

Dagens lille søte

Klikk for å få fram hele stripen

Sånt man gjør...