Skriverier...

Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men jeg kom over denne her en dag, en liten novelle (novelette?) jeg skrev for noen år siden. Sant og si er jeg ganske fornøyd med den. (=

*****************************************************************

Støv på hjernen

Hun vasker.

Barna løper ut og inn med sølete sko og skitt på hendene og legger fra seg leker og klær over hele huset. Mannen røyker og søler aske på stuebordet. Oppvasken skal tas og teppene må bankes. Brødsmuler på kjøkkengulvet og syltetøyflekker på kjøkkenbordet vitner om en hektisk frokost når alle stormer ut av huset og det blir stille rundt henne.

Da vasker hun.

Vasker bort støv og vasker bort skitt og holder huset rent og fint og uten antydning til rot.. Hun liker ikke rot, det forstyrrer henne, gjør henne urolig til sinns. Hun vet ikke hvorfor, har igrunnen aldri visst hvorfor, vet bare at slik er det og slik har det alltid vært. Mannen hennes er oppgitt og sier at det kan da ikke være nødvendig, kan hun ikke slappe av litt da? Venninnene hennes ler litt og sier at det ikke er vel så nøye om det er litt rotete og litt støvete her og der, man må jo ha litt tid til seg selv også. Tid til seg selv? Hvordan skal hun ha tid til seg selv når huset flyter over etter mann og barn og hun kan se støv og rot overalt? Dessuten har hun da tid nok. Allverdens tid hver eneste dag. Hva skulle hun ellers bruke tiden til? Hun liker ikke å sitte stille. Hun liker ikke å være virkeløs. Da kommer de forstyrrende tankene. Og uroen. Og hun er ikke av dem som begynner på alle mulige meningsløse kurs bare for å ha noe å gjøre. Da er husarbeid mye mer tilfredsstillende. Sier hun. Mener hun.

Så hun vasker.

Det eneste hun kan skjemmes litt over er skuffer og skap. Der er hun ikke like flink. Det blir liksom ikke tid til det når hun er ferdig med dagens husvask. Da er det klesvask og middag, den daglige handleturen. Ta seg av barna når de kommer hjem. Og når sant skal sies er hun ikke like opptatt av det heller så lenge hun ikke ser det, så lenge ingen andre ser det. Ute av syne ute av sinn. Så sant overflaten er prikkfri kan hun leve med et visst kaos under den. Hun tar et skippertak innimellom, bruker en dag eller to og rydder og vasker i skuffer og skap – da holder det seg ryddig i noen uker til hun igjen får det for travelt og putter ting litt her og litt der. Ting som har sin plass men som hun ikke har tid til å legge der de hører hjemme og som får sin tilfeldige – og midlertidige, tenker hun – plass.

Så hun vasker. På overflaten. Vasker bort støv og vasker bort skitt og legger bort rot og uorden i nærmeste skuff og skap. På samme måte som hun rydder bort forstyrrende tanker og følelser. Så lenge de kan holdes under overflaten har hun kontroll. Så lenge det ytre er plettfritt og kaos holdes på plass, så lenge tanker og følelser kan legges bort i tilfeldige skuffer og skap, så lenge ingen forstyrrer henne med kravet om 'tid til seg selv'. Så lenge kan hun beholde illusjonen om at alt er fint og flott og iorden.

Vasker hun.

Tanker hun ikke tenker. Om hvordan livet kunne vært. Om hvordan det ville sett ut hvis hun hadde valgt annerledes. For hun har gjort som man har forventet av henne, hun bare [i]er[/i] sånn og har alltid [i]vært[/i] sånn. Man skulle jo være sine foreldre til lags, følge i deres spor, ikke gjøre opprør eller være annerledes. Og det har hun gjort. Vært dem til lags. Uten å tenke over hva hun selv ville, uten å tenke over om hun hadde noe valg. Tid til seg selv, jommen sa hun smør. Visst har hun mye hun kunne tenkt over, tenkt tilbake på – på det som aldri var, aldri ble, på livet som det er nå...

Men hun vasker.

Vasker bort støv og vasker bort skitt og vasker bort vanskelige tanker. Det er allikevel ingenting å tenke på. Livet er blitt som det er blitt, ingenting kan endres nå. Og om muligheten skulle dukke opp er hun for gammel til å forandre seg, fastlåst i sin verden. Tenker hun. Nesten. Men ikke helt. Skyver det bort og vekk og fra seg før det blir til noe konkret hun må forholde seg til. Mens hun vasker. Nynnende på en sang. Fornøyd for seg selv.